Han er Il Capo di Capi i La Marzocco International, en erke-ekte italiener og får virkelig blomstre når han er fri og får gjøre som han vil. Vi ringte Guido en kjølig høstdag for å bli litt bedre kjent og for å høre hvordan 2020 har vært for han så langt. Som leder og som medmenneske.
Hvem: Guido Bernardinelli
Jobb: CEO La Marzocco International
Fem ord som beskriver deg: Familiær, visjonær, vennskapelig, medfølende og glad i naturen.
I Norge har vi dratt frem vintertøyet, sandaler er byttet ut med regnstøvler og solen titter kun frem i noen få minutter gjennom skylaget på himmelen. På andre siden av dataskjermen kan vi skimte skyfri himmel, solstråler fulle av D-vitaminer og en italiener iført t-skjorte og solbriller. - Er det kaldt i Oslo? er det første han spør om da han ser at vi sitter her med ullgenser innendørs. La oss ikke snakket om været, la oss heller bli litt bedre kjent med lederen bak den italienske produsenten av espressomaskiner.
Han er en mann av mange ord og er kjent for å snakke mye, ifølge vennene hans litt for mye til tider. Han snakker sjelden om de store tingene som betyr noe, men heller de små detaljene. Og han vil helst ikke snakke om hvordan han oppnådd egen suksess i livet.
- Men hvordan vennene mine vil beskrive meg bortsett fra det, det må du nesten spørre Patrick Watz om, han er jo tross alt en av mine nærmeste og kjæreste venner.
- Han er en av de mest omtenksomme og snilleste menneskene jeg har møtt. Og jeg kan bekrefte det han selv sier, at han er ekstremt glad i å prate og nesten litt uforskammet glad i å beholde ordet. Men så er han så lidenskapelig opptatt av de rundt seg, elsker å være rundt venner og familie og særlig være sammen med de ute i naturen. Også er han én av de mest visjonære og nysgjerrige lederne jeg har møtt, forteller Patrick.
For Guido er en mann av naturen. Så fort anledningen byr seg så reiser han ut på seiltur eller spenner på seg skiene, bare for å kunne kjenne på følelsen av å være en fri mann.
- Jeg får virkelig blomstre når jeg kan være fri. Jeg fungerer ekstremt dårlig i strenge settinger, slik som militæret, der var jeg virkelig begredelig. Jeg er en fri sjel og elsker å være ute, forteller han.
En fri sjel i kaffebransjen
Og det er her kaffe kommer inn. For Guido er kaffe noe sosialt, og han har alltid vært en stor kaffedrikker. Dette kommer fra moren hans, som gjennom oppveksten alltid tok han med til kaffebarene.
- En kaffebar er et sted hvor man går for å slappe av, et sted hvor man tar seg en pause. Jeg mener at kaffebransjen ga mange av oss såkalte frie sjeler muligheten til å være oss selv. Vi ser helt ulike ut, noen er hipstere, noen er kledd helt annerledes eller er i en helt annen alder, men bransjen skapte en frihet for kaffeentusiaster, baristaer, kaffebrennere og utstyrsleverandører som oss. Vi kan uttrykke oss helt annerledes fordi bransjen ikke er regulert. I bransjen vi jobber i vet man aldri helt nøyaktig hva hverdagen vil bringe eller hva jobben din egentlig går ut på, men vi vet at vi skal hjelpe mennesker der vi kan, og ved å hjelpe hverandre har vi skapt en industri som er til å dø for.
Men at han endte opp i kaffebransjen er ikke en selvfølge.
- Jeg endte opp i bransjen ved en ulykke, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med livet mitt.
Før han møtte La Marzocco jobbet Guido med å selge utstyr, alt fra iskrem- til oppvaskmaskiner i Afrika og Karibien. Han visste innerst inne at det var espressomaskiner han ville selge, men var usikker på hvilken dør han skulle banke på eller hvilke maskiner han skulle importere. Han fikk til slutt en mulighet hos La Cimbali, et arbeidsforhold han trodde skulle vare i to år som ble til ti. Etter å ha blitt bergtatt av menneskene og lidenskapen i kaffebransjen møtte han La Marzocco. De hadde nettopp mistet Starbucks som kunde og trengte hjelp med å reposisjonere seg etter tapet av verdens mest kjente kaffekjede. Og ifølge han selv er møtet med La Marzocco en kjærlighetshistorie.
- Jeg dro til fabrikken som ligger rett utenfor Firenze og de ga oss en varm følelse av trygghet. Måten de tok vare på sine ansatte og hvordan de jobbet for å lage best mulig kaffe, istedenfor å tjene mest mulig penger, det fanget meg. Selv visste jeg lite om selve kaffen og var mer opptatt av maskinene. Jeg utviklet et kjærlighetsforhold til bedriften og startet å utvikle den til hva den er i dag.
Et utfordrende 2020
Det er umulig å snakke med Guido uten å snakke om året vi er inne i. 2020 hadde alle forutsetninger for å bli et godt år, et nytt tiår, et nytt godt år innen kaffe og utvikling av kaffebransjen, men så kom pandemien. Og Italia ble, som vi vet, hardt rammet av Covid-19.
- Å se alle som ble rammet, alle dødsfallene, det gjør meg ekstremt trist. Å se eldre mennesker som dør på eldre hjem, helt isolert uten noe familie tilstede, det knuser meg fullstendig. De har kjempet for vår frihet og de er på et sted i livet hvor de nå skal kunne nyte litt fred og fritid, men så forsvinner en hel generasjon. På et tidspunkt orket jeg lenger ikke å se på alle kistene som ble kjørt bort, det ble for mye.
Covid-19 har, uten overdrivelse, bragt mer negativitet enn positivitet med seg, men for Guido er det viktig å fokusere på de positive innvirkningene pandemien har hatt på oss.
- Man må lage suppe med de grønnsakene man har tilgjengelig. Det hjelper ikke at vi klager over det eller ikke klarer å se noe lys i enden av tunellen, vi må gjøre det vi kan og prøve å se på de positive sidene ved denne situasjonen.
For Guido har pandemien gitt han en mulighet til å ta opp tråden med familie og venner som han kanskje ikke visste hadde. En tid for å roe ned, bli kjent med hverandre på nytt og øke forståelsen for hvordan folk levde før.
- I en sånn tid som vi er inne i nå forstår man bedre verdien av å ha noe, enn det å ønske noe. Ingen trenger en espressomaskin, det er noe du vil ha. Kaffen vi har hatt hjemme har egentlig aldri smakt noe særlig godt, men plutselig så ble den litt bedre. Barna bidro, vi lagde kaffe til naboen og vi ringte flere av våre venner.
Kaffe vil alltid bli konsumert, bare at nå drikker vi den på et annet sted, helst hjemme. Fabrikken i Scarperia, en liten landsby utenfor Firenze i Italia produserte før pandemien sitt inntog, rundt 10-20% hjemmemaskiner. På to uker var produksjonen økt til 50-60%.
- Bedriften var levende, de ansatte hadde nok å gjøre og ingen i La Marzocco globalt har mistet jobben pga pandemien så langt.
For Guido var, og fortsatt er, det viktig å kommunisere på tvers av landene, og måten man kommuniserer på har også endret seg, i hans øyne til det positive.
- Vi har større interaksjon med hverandre enn tidligere. Tidligere fokuserte vi kanskje mer på hvor mange maskiner hvert kontor har klart å selge og hvordan markedet utvikler seg, men nå fokuserer vi mer på hvordan vi har det som mennesker. Hvordan har familien din det, hvordan går det med bedriften din, klarer vi å snu bedriften fra å fokusere på kaffebarer til å fokusere på hvordan vi kan lage kaffe hjemme? Vi deler matoppskrifter, tanker og følelser. Vi blir bedre kjent med hverandre, på en helt ny og finere måte. Relasjonene vi har med hverandre ble mer ekte.
Tilbake til røttene
2020 bød ikke bare på Covid-19 for La Marzocco sin del. I mars mistet de også Piero Bambi, sønn av grunnleggeren Guiseppe Bambi og designeren og mannen bak flere av de ikoniske maskinene, blant annet Linea Classic.
- Piero fortalte alltid om kunder de hadde i Portugal og Frankrike, som han hadde et veldig nært forhold til. Han fortalte om samtalene de hadde, måltidene de delte, fisketurene de var på, dette samtidig som de jobbet. Jeg tenkte jo at vi ikke har tid til å bruke all den tiden med alle disse menneskene. Man har jo noen få kunder som man har et slik forhold til, men ikke alle dessverre. Det var slik Piero var med kundene, og det var sånn det skulle være. Og Kent Bakke gjorde akkurat det samme, han ønsket å bringe menneskene, baristaen, kunden og teknikeren sammen. Og nå er vi tilbake der vi en gang var, vi er tilbake på dette stedet og det er en stor fordel. Vi trengte en oppvekker, vi trengte å bli minnet på nettopp dette.
I et år som dette er det kanskje enda vanskeligere å se for seg hvordan fremtiden vil se ut og hvor vi vil være om ti år.
- Hva vil du gjøre om ti år? Hvordan vet du hva du vil gjøre om ti år? Du vet hva du ønsker å gjøre om ti år, men man kan aldri vite hva man faktisk gjør om ti år. Man kunne ikke forutse terrorangrepet i USA i 2001, man kunne ikke forutse finanskrisen i 2008. Livet er uendelig, og selv når vi ikke er her lenger, vil forhåpentligvis bedriften og produktene våre være her. Man kan drømme og håpe om fremtiden, men en drøm er bare et spennende bilde av fremtiden som man selv fantaserer om.
Som Napoleon en gang sa; A leader is a dealer in hope.